I går fortalte TV2 om «Anders» som i en alder av 40 år fant ut at han ble unnfanget med stjålet sæd, sæd som en mann på 80-tallet leverte til Kvinneklinikken i Oslo for å få hjelp til å få barn sammen med sin kone. Historien vekker enorme følelser hos oss, men vi kan ikke si vi er sjokkerte. I flere år har vi bedt om svar, innsyn og historikk om tidligere praksis ved de ulike fertilitetsklinikkene – og aldri har vi fått noe nyttig svar i retur. Svaret som går igjen fra Oslo universitetssykehus, er at dokumentasjonen er destruert og at gamle journaler ikke kan gjenfinnes. Likevel har noen av oss fått ut dokumentasjon og journaler fra andre sykehus i landet fra samme årstall, og det får oss til å stusse over hvorfor det var så ulik praksis for journalføring og arkivering ved norske sykehus under samme tidsperiode? Kanskje ikke så rart om man brukte sæd uten samtykke, hadde leger som selv donerte for å opprettholde praksisen, og gjenbruk av samme donorer over et helt tiår. Det fører nok til at man kvitter seg med sporene og håper på det beste.
DNA-tester fra store aktører har blitt mer og mer vanlig, og foreningen vår får hyppigere nye medlemmer i vårt lukkede forum. De fleste forteller historien om å finne sitt egentlig opphav, gjennom en slik DNA-test, og om sjokket og fortvilelsen av å bli møtt av et helsevesen som ikke har noen opplysninger om hvordan de ble til. Har den første generasjonen med ønskebarn virkelig ingen rettigheter til å vite hvor de kommer fra? Ikke så mye som en bekreftelse på om de faktisk er unnfanget med donorsæd, eller informasjon om donor faktisk var frisk? Det argumenteres hyppig for og vernes om donors rettigheter og den anonymiteten de den gang da ble lovet, men hva med våre rettigheter? Vi som helt ufrivillig har kommet til verden midt opp i en gråsonepraksis og eksperimentell behandling, som man utelukkende i ettertid har innsett at var feil! Bør ikke noen snart strekke ut en hånd til oss også?
Vi har blitt en kasteball i systemet, og hvor enn vi henvender oss for spørsmål og svar – er det ingen som kan hjelpe. Eller rettere sagt, det er ingen som vil ta i det. Man har vel kanskje gjort sitt nå har man revidert loven, fjernet anonymiteten og til og med gitt 15-åringene muligheten til å få opplysning om donor, men én viktig faktor henger fortsatt igjen fra datidens praksis: sannheten er det kun foreldrene som kan fortelle. Dagens lovendring plikter foreldre å fortelle barnet om deres tilblivelse, men dette er en sanksjonsfri plikt som ikke kan straffeforfølges. Ønsker foreldrene å tie om sannheten på lik linje med hva våre foreldre ble oppfordret til å gjøre, kan de i verste fall ta med seg sannheten i graven og barnet får aldri vite om sitt biologiske opphav.
Vi i DUIN er skuffet over at helsemyndighetene ikke ønsker å ta grep, til tross for flere oppfordringer fra Bioteknologirådet.
I lys av historien om «Anders» og sæden som ble stjålet, og om Øysteins søskenflokk som bare vokser og vokser – forventer vi at helsemyndighetene nå kommer på banen, og tar en skikkelig oppvask på vegne av alle oss som sitter tomhendte uten noen svar.
Foreningen for Donorunnfangede i Norge ber om at helseministeren setter i gang arbeidet med å granske tidligere praksis fra de ulike klinikken rundt om i landet, og gjør informasjonen lett tilgjengelig for alle som måtte ønske den. Det må igangsette utredning om et frivillig donorregister som kan samkjøres med registeret som skal være klart iht. nåværende lovgivning om åpen donasjon. Vi ber om at det tilrettelegger for offentlig oppfølging, hjelp og bistand for alle donorunnfangede som måtte trenge det. Det skal føles trygt og enkelt å få den hjelpen man behøver! Til slutt bør det ses på muligheten for å få inkludert informasjon om korrekt biologisk opphav i fødselsattest eller på helsenorge.no, slik at donorunnfangede selv kan innhente denne informasjonen om ønskelig.
DUIN forventer at helseministeren nå tar de nødvendige grepene som skal til for å ivareta de menneskelivene som er skapt ved norske sykehus, uavhengig av om det er 5 eller 40 år siden.
Vi er lei av å behandles som brysomme bivirkninger av eksperimentell medisinsk behandling.