Anonymitet fra 1939 til 2005

Har staten et ansvar for personer født med anonymt donerte kjønnsceller i offentlig regi?

Over 1000 behandlinger fra 1939 til 1966.

I Norge ble inseminasjon med donorsæd først prøvd ved offentlig sykehus i 1939, da Jørgen Løvset var reservelege ved Rikshospitalet. Løvset ble senere professor ved kvinneklinikken i Bergen, og holdt behandlingen gående i sin funksjonstid^[1] til 1966^[2].

Kvinneklinikken, Rikshospitalet 1930.

Det finnes ingen offentlig tilgjengelig statistikk på antall fødsler etter anonym donorinseminasjon fra denne tiden, men noen indikasjoner finnes. Da donorinseminasjon for første gang var oppe til samfunnsdebatt rundt 1950-tallet, ble en komité nedsatt av Stortinget for å studere behandlingsformen. Fra Inseminasjonslovskomiteens innsamlede materiale avgitt i 1953, ble det fastslått at kunstig sædoverføring hadde funnet sted, opplyst med sikkerhet, i 32 tilfeller. Hvor 22 resulterte i befruktning og fødsel^[3]. På denne tiden var donorinseminasjon et meget sensitivt tema, i særs for parene som mottok behandlingen. Leger som hadde hatt befatning med dette spørsmålet i praksis fortalte til Inseminasjonslovskomiteen: “Når noen går til dette skritt, er det nok deres håp og forutsetning at barnet skal leve og dø i den forvissning at ektemannen er dets virkelige far, og at slekten og omgivelsene for øvrig skal stå i samme tro”^[4]. Inseminasjonslovskomiteens arbeid resulterer ikke lovregulering av behandlingsformen.

Jørgen Løvset (1896-1981) og Kåre Molne (f.1933) kan beskrives som pionerer innen assistert befruktning i Norge. Kåre Molne er spesielt kjent for å ha ledet gruppen som frembrakte Norges første prøverørsbarn. Han var aktiv i mediedebatten som en profilert forkjemper for rettighetene til ufrivillig barnløse^[5]. I forbindelse med Norsk gynekologisk forenings 50-års jubileum i 1996, fortalte Kåre Molne at han i et brev fra Løvset mottok opplysninger angående omfanget av behandlingen. I sin virketid skal Løvset ha behandlet over 1000 par^[6]. Etter Løvsets avgang lå behandlingstilbudet nede, til Kåre Molne ble delegert å ta den opp igjen ved Rikshospitalet^[7] i 1973^[8].

Anonymitet – En forutsetning for behandlingens eksistens? 1973-2005.

Da behandlingstilbudet startet opp igjen i 1973 var behovet stort. 8 års venteliste – og til å begynne med en donor!^[9] Fra 1979 blir behandlingstilbudet også satt i gang ved Universitetssykehuset i Tromsø. På denne tiden prøver 50 – 100 par denne behandlingen i Norge. Omtrent halvparten oppnår graviditet.^[10] På midten av 80-tallet utføres inseminasjon med anonym donorsæd ved 7 av landets største sykehus. Om og eventuelt i hvilken utstrekning det ble utført av privatpraktiserende leger er ukjent^[11].

I 1985 forbys anonym sæddonasjon i Sverige. Loven kom etter en rettssak, der mannen i et fraseparert par fraskrev seg ansvaret for barnet. Det ble også etterlyst regulering av behandlingsformen i Norge. Flere norske fertilitetsleger, blant annet Kåre Molne, er ute i avisene og forteller om mangel på sædgivere og lange behandlingskøer som en konsekvens av debatten omkring anonym sæddonasjon i Sverige og Norge. Det hevdes at anonymitet er en forutsetning for behandlingens eksistens.

“Den (*Loven i Sverige) har møtt sterke reaksjoner, og har blant annet ført til at flere svenske kvinner har kommet til Norge for å bli kunstig befruktet her i landet – og komme unna det svenske åpenhetskravet. Sikret full anonymitet. – I Norge er sædgivere sikret full anonymitet, slår Kåre Molne fast. Ingen, ikke en gang legene, vet hvem som er opphavet til et barn som blir født med kunstig inseminasjon. Hver kvinne får nemlig flere inseminasjonen med sæd fra forskjellige givere i dagene omkring eggløsning. Det er dermed ikke mulig å si hvem som er faren. Identiteten til giveren blir dessuten ikke oppbevart, forteller Molne. (…) Konflikter. -Kan det ikke føre til konflikter for barnet aldri å kunne få vite hvem faren er? -Vi kan ikke se bort fra det, sier Molne.”^[12]

Illustrasjonsfoto av avisoppslag fra 1980-tallet.^[13]

Praksisen i Norge var at gynekologene anbefalte foreldrene å beholde unnfangelsesmåten som en hemmelighet.^[14] I 1985 publiseres en anonym intervjuundersøkelse av foreldrepar med barn unnfanget med donorinseminasjon ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet. 96 av 104 par svarte at deres barn aldri skulle få vite om behandlingen.^[15] Stortinget valgte å ikke følge Sveriges eksempel, da donors anonymitet ble lovfestet i lov om kunstig befruktning i 1987.

Mot slutten av 1980-tallet praktiseres inseminasjon med anonym donorsæd ved fem gynekologiske sykehusavdelinger i Norge. I denne perioden fødes det omkring 200 barn per år i Norge ved denne metoden^[16]. De fem gynekologiske sykehusavdelingene er ved Rikshospitalet i Oslo, St. Olavs hospital i Trondheim, Universitetssykehuset i Tromsø, Haukeland sykehus i Bergen og sykehuset i Haugesund.

I perioden 1992-1999 mottok 174-332 norske par behandling med anonym donorinseminasjon som i gjennomsnitt ga 88 barn (36-120) per år. I tillegg kommer anslagsvis 20-30 barn per år som er unnfanget med donorsæd i utlandet. Til sammenligning ble det i Sverige i perioden 1989 til 2001 født årlig mellom 26 og 90 barn etter unnfangelse med donorsæd fra kjent giver^[17].

Illustrasjonsfoto av avisoppslag fra 1990-tallet.^[18]

Norge forpliktet seg til FNs Barnekonvensjon i 1991

13.06.1994 var donors anonymitet på nytt oppe i Stortinget. Daværende barneombud, Trond Viggo Torgersen, uttalte samme dag til Dagbladet: – “At anonym sæddonasjon tillates i Norge, er et greit eksempel på at voksne av private bekvemmelighetsgrunner raserer barnets mest fundamentale rettigheter”^[19]. Han viste til at en ekspertkomité for FNs barnekonvensjon mente at praksisen kunne være i strid med barns rettigheter. Videre påpekte han at legene oppfordret parene som mottok behandlingen om å lyve for barnet og at han ikke aksepterte legestandens argument for at en opphevelse av anonymitet for sæddonorer ville føre til at behandlingstilbudet ville forsvinne.^[20]

Først i 2005 kom lovendringen i bioteknologiloven som forbød anonym sæddonasjon. Alle donorunnfangede født etter 01.01.2005 har rett til å vite donors identitet, halvparten av sitt genetiske opphav, ved fylte 18 år. Denne aldersgrensen ble senket til 15 år etter endringene i bioteknologiloven i 2020. Helsedirektoratet skriver på Helsenorge.no: “Den norske bioteknologiloven er på dette området i tråd med FNs barnekonvensjon som inneholder bestemmelser om barns menneskerettigheter. Her er en av rettighetene barns rett til å vite om sitt eget opphav”.^[21]Norge forpliktet seg til å følge FNs Barnekonvensjon i 1991.

“I Norge lever mer enn 3 000 barn og voksne født etter anonym donorinseminasjon i årene 1973 – 2005.”^[22] Bioteknologirådet sendte 24.06.2013 brevet «Barn unnfanget med donorsæd: Biologisk og sosial tilhørighet» til Helsedirektoratet. Brevet omhandlet disse 3000 som er fratatt retten til viten om halvparten av sitt eget opphav. Altså donorunnfangede født før 2005. Spørsmål fra dette brevet knyttet til om staten har noe ansvar for disse, er fortsatt ikke fulgt opp av norske myndigheter.

Les mer om anbefalingene her:
Bioteknologirådet (12.03.19) Oppfølging av barn unnfanget med donerte kjønnsceller.

Kilder:

^[1] Bjøro, Knut. Molne, Kåre. Vi får ikke barn. Universitetsforlaget (Oslo – Bergen – Tromsø, 1981). s.141

^[2] Molne, Kåre. Slekters gang – Moderne infertilitetsbehandling fra Midt i livet – festskrift – Norsk gynekologisk forening 1946-1996. Tapir forlag (Trondheim, 1996). s. 183

^[3] Innstilling fra Inseminasjonslovkomitéen avgitt i mars 1953. Otta bok- og avistrykkeri (Oslo, 1953). s. 4

^[4] Innstilling fra Inseminasjonslovkomitéen avgitt i mars 1953. Otta bok- og avistrykkeri (Oslo, 1953). s.17

^[5] Kåre Molne i Store norske leksikon på snl.no. URL: https://snl.no/Kåre_Molne, lastet ned 25.09.20

^[6] Molne, Kåre. Slekters gang – Moderne infertilitetsbehandling fra Midt i livet – festskrift – Norsk gynekologisk forening 1946-1996. Tapir forlag (Trondheim, 1996). s. 183

^[7] Molne, Kåre. Slekters gang – Moderne infertilitetsbehandling fra Midt i livet – festskrift – Norsk gynekologisk forening 1946-1996. Tapir forlag (Trondheim, 1996). s. 184

^[8] Bjøro, Knut. Molne, Kåre. Vi får ikke barn. Universitetsforlaget (Oslo – Bergen – Tromsø, 1981). s.141

^[9] Molne, Kåre. Slekters gang – Moderne infertilitetsbehandling fra Midt i livet – festskrift – Norsk gynekologisk forening 1946-1996. Tapir forlag (Trondheim, 1996). s. 184

^[10] Bjøro, Knut. Molne, Kåre. Vi får ikke barn. Universitetsforlaget (Oslo – Bergen – Tromsø, 1981). s.141

^[11] Ot. prp. nr. 25 (1986-87) Om lov om kunstig befruktning. Stortingsforhandlingene (ib. Utg.) 1986/87 Vol. 131 Nr. 4a. Trykt i flere boktrykkerier (Oslo, 1986-1987). s. 8

^[12] Kåre Molne til NTB Trondheim. Må vente i to år for å få hjelp til å bli gravid. Arbeiderbladet 25.11.1985

^[13] Arbeiderbladet (12.05.1984). URL: https://www.nb.no/items/f2f0e2a11a4c73a9be23b4b0d6bbc04c?page=23, lastet ned 01.12.20

^[14] Sundby, Hanne. Guttormsen, Gro. Infertilitet – En bok om ufrivillig barnløshet. Tano (Oslo, 1989) s. 210

^[15] Moe, Narve og Skjæraasen, Julie. Donorinseminasjon – en intervjuundersøkelse blant foreldre og sædgivere. Tidsskr Nor Legeforen nr. 25, 1985; 105: 1711-4

^[16] Sundby, Hanne. Guttormsen, Gro. Infertilitet – En bok om ufrivillig barnløshet. Tano (Oslo, 1989) s. 208

^[17] Bioteknologinemda (2003) Høringssvar om ”Høringsnotat – Lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m.” URL: http://www.bioteknologiradet.no/filarkiv/2010/07/2003_01_06_23_del1_6_01_03_del2_27_01_03.pdf, lastet ned 25.09.20

^[18] Arbeiderbladet (19.03.1993). URL: https://www.nb.no/items/b8552ee4fbd0fac7aaccf1baa06f9eb6?page=9, lastet ned 01.12.20

^[19] Bartnes, Arve, Til kamp mot anonyme sædgivere. Dagbladet 13.06.1994

^[20] Bartnes, Arve, Til kamp mot anonyme sædgivere. Dagbladet 13.06.1994

^[21] Helsedirektoratet (20.08.20). Hvordan snakke med barn om deres genetiske opphav. URL: https://www.helsenorge.no/rettigheter/hvordan-snakke-med-barn-om-deres-genetiske-opphav/, lastet ned 30.11.20

^[22] Elgjo, Geir Ivar (01.12.15). En oppfordring til anonyme sæddonorer. URL: https://tidsskriftet.no/2015/12/kommentar-og-debatt/en-oppfordring-til-anonyme-saeddonorer, lastet ned 25.09.20